Blåmeisparet i NTNU-fuglekassen la til slutt ti egg som de ruget på i to uker. Så startet det virkelige arbeidet for foreldrene, ikke mindre en ni unger klekket og skulle ha mat – samtidig.

Ungene til blåmeisen vokser enorm raskt i reirperioden og går fra en vekt på under ett gram ved klekking til 10-12 gram når de er rundt 15 dager gamle, det krever mye mat. Ved NTNU på Gløshaugen virker foreldrene å ha hatt tilgang til gode næringsforhold, for alle ni ungene var i live og så ut til å følge normal vekst når de var 12 dager gamle.


 

Hvor mange overlever?
I gjennomsnitt er det kun 10-20% av reirungene hos spurvefugler som overlever fram til neste hekkesesong. Det vil si at vi forventer at kun en av blåmeisungene overlever og kan reprodusere selv neste år. Samtidig er det stor variasjon mellom ulike foreldre, noen kan kanskje få seks unger som overlever til neste år, mens andre får ingen.

For å ha muligheten til å forstå denne variasjonen må en følge ungene videre gjennom å ringmerke dem.

Ringmerking
Ved 12 dagers alder har ungene fått en god del fjær og regulerer kroppstemperaturen godt selv. Samtidig er de små nok til at de ikke blir skremt å flyver ut når en åpner lokket på fuglekassen. Dette er viktig å tenke på når en skal ringmerke fugleunger, for ringmerkingen må ikke påvirke fuglene negativt.

Alle ni ungene ble ringmerket med en metallring som har et unikt identitetsnummer. Det gjør at en senere kan kjenne igjen individene og kan følge deres utvikling gjennom livet. Ringmerking er en mye brukt metode innen forskningen ved Senter for biodiversitetsdynamikk (CBD) på NTNU.


Hva har oppveksten å si for resten av livet?
Ny forskning tyder på at de første dagene og ukene har stor betydning for hvordan resten av fuglenes liv former seg. I noen kull får ungene mye mat og vokser raskt, i andre kull er det tøffere konkurranse mellom ungene eller reiret er mer utsatt for vær og vind. Men forholdene i reiret kan faktisk etterlate seg et genetisk avtrykk i fuglene, nærmere bestemt på endene av kromosomene som utgjør DNA’et.

Her finnes de såkalte telomerene (av gresk; ”endestykker”), som beskytter DNA’et mot å brytes ned. Hver gang en celle deler seg må DNA’et kopieres, men hele DNA stigen kan ikke kopieres og det går ut over telomerstrukturerne, som blir kortere for hver kopiering. Samtidig slites telomerene, hvis man utsettes for oksidativt eller fysiologisk stress.

Molekylær skjebnetråd?
Når telomerene blir for korte kan det gå ut over cellens funksjon og hele organismen kan rammes av aldersrelaterte sykdommer. Noen studier har vist, at fugleungenes telomerlengde kan forutsi hvor lenge de kommer til å leve. Som de skjebnetrådene nornerne i norrøn mytologi klippet til for å bestemme menneskers livslengde.

Telomerene forkortes raskest tidlig i livet når ungene vokser fort og ved CBD undersøker vi nå sammenhengen mellom gråspurvungers telomerer og deres livshistorier. Vi følger dem fra oppveksten i reiret til de selv blir foreldre og kanskje besteforeldre og inntil deres død.

Mye av vår kunnskap om telomerer kommer fra studier av dyr i fangenskap eller laboratorier, men der er mye vi ikke vet om hvordan disse fundamentale fysiologiske prosesser fungerer under vanlig forekommende omstendigheter i naturen. Det kan forskningen på gråspurv ved CBD forhåpentligvis være med til å gi svar på.


Telomerer hos fugler og mennesker
Telomerene hos fugler er identiske med dem en finner hos mennesker og alle andre virveldyr, noe som vitner om vårt felles opphav. Faktisk finnes telomermekanismer i alle organismer unntatt hos enkle bakterier og arkebakterier. Det er derfor tenkelig, at vår kunnskap om telomerdynamikk hos fugler kan overføres til mange andre organismer. Men alt dette er blåmeisungene i NTNU-fuglekassen ganske uvitende om.

Dette blogginnlegget ble skrevet av Thomas Kvalnes og Michael Pepke Pedersen ved Senter for biodiversitetsdynamikk (CBD)

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Share on LinkedInEmail this to someone

Commentsd

commentsd

You may also like these posts
Egg i fuglekassa!